TANKER OG TAKK FRA INGERID - PILEGRIMSVANDREREN.

I skrivende stund er det 47 dager siden jeg ankom Nidaroskatedralen i Trondheim etter ca. 5 uker langs den 657 km lange leden fra Bærum. Hver dag er jeg fortsatt innom leden i tanker, følelser og bilder, de bare kommer og går.

13. oktober kommer Ingerid til Revir for å snakke om turen langs leden, med seg har hun fem unge menn og en visesanger.

Plutselig er jeg på Toten og Hadeland og syntes det er såå fint der, du verden for noen kollosale åkrer med matproduksjon av alle slag. Plutselig befinner jeg meg midt i Vårstigen i bratte lia på vei mellom Kongsvoll og Oppdal. Så er jeg plutselig innom etappen fra Lillehammer til Tretten 34,3 km - ca 8 timer- i øsende regn, snørr og tårer..

Ja hva har turen gitt meg? Svaret på dette spørsmålet har jeg ikke klart enda. Jeg hadde jo valgt mestring og undring som bakteppe for turen min og derfor ønsket jeg å gå milene alene for å komme tettere på disse to begrepene. Jeg er dog ikke en erfaren eller rutinert friluftsmenneske- så denne turen i så variert terreng, over såpass lang tid og alene var en krevende utfordring for meg og litt alderen 71år... vil kroppen holde denne påkjenningen?!

Mange jeg traff var stadig ute etter.. "hva veier sekken din da”? Det spørsmålet følte jeg like inntrengende hver gang… du spør da ikke om hvor mange kameler en kameleier har, eller om en dames alder.. etc.

Ja takk - jeg har nok fått mere tillit til meg selv om mestring etter turen min. Jeg tar utfordringer med større ro og pågangsmot og går lettere ut av komfortsonen-ene. Jeg opplever også mere tilstedeværelse i hverdagene nå. Alle milene og disposisjoner jeg måtte gjøre, tvang (les: hjalp) meg til å være stadig mere fokusert. Dette er en stor gave til meg fra hvert eneste skritt.

Jeg hadde mange flotte menneskemøter på turen, både med de som bodde langs leden og de jeg møtte på leden. På en gård i Gudbrandsdalen bjeffet hunden på meg og fruen kom ut for å hysje. Det ble starten på et nytt og berikende vennskap.

På Hageseter Turisthytte på Dovrefjell møtte jeg 5 kjekke og meget utholdende 18 åringer, med stoore sekker- også på vei til Trondheim. Det ble et herlig møte og vi delte nok en stoor interesse for turer og utstyr. Vi var enige om at Revir og tilsvarende- er rene godteributikker.

Ved Randsfjorden og min første natt i telt ble jo så hyggelig. Der møtte jeg visesangeren Jonas og vi holder kontakten og utveksler stadig tanker og erfaringer fra turene våre.

Og så er det Hei dere som fulgte meg på Instagram! Jeg selv er hverken på Facebook eller Instagram, men takket være Revir og mine døtre så fikk jeg oversendt hilsenene og herlige kommentarer.

Så herved ønsker jeg å takke alle sammen. Ja takk- for alle deres innlegg hjalp meg underveis. Dere gav meg en boost helt fra starten og opplevelsen av .. jeg var jo aldri alene. Innleggene deres gav meg energi og inspirasjon og ikke minst en påminnelse om hvor heldig jeg er som i min alder kan mestre turen alene. Helt fra starten ble jeg “hyllet" frem av en blomsterprakt langs leden-en påminnelse fra et innlegg på Instagram. Hele veien pyntet jeg meg med en liten blomst på sekken - rødkløver - og takket for lånet når jeg byttet den ut med en ny- blåklokke.

Så takk for at dere viste interessen for turen min.

Kanskje sees vi den 13 oktober i Hiet hos Revir? Da skal de 5 guttene jeg møtte på Hageseter og visesangeren fra Randsfjorden og jeg fortelle litt fra turene våre langs leden, litt om opplevelsene, inntrykkene og utstyret vi ble så glade i eller ikke-? En slik tur gav oss jo alle noen vondter.

Det blir noen selvkomponerte viser av Jonas , derav en som jeg lyttet til ofte da det begynte å butte…

Men undringen blir jeg aldri ferdig med…den er bare blitt enda større.

Hilsen

Ingerid katharina