16 Mars, 2018

TEKST: STEIN P. AASHEIM

”Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.”

I den grad det er mulig å snakke om et ikonisk villmarkssitat, må det være dette avsnittet fra Pelsjegerliv blandt Nord-Kanadas indianere fra 1931. Ingen norsk bok har initiert så mye eventyrlyst, villmarksliv og guttedrømmer – vi må kunne bruke det uttrykket - som Helge Ingstads beretning fra Canadas villmark. ”Pelsjegerliv” er barnelærdom, pensum, dop og vitamininnsprøyting for alle med en eventyrer i magen. Boka er en av Gyldendals bestselgere gjennom alle tider.

 

FOTOUTSTILLING:
HELGE INGSTAD - FOR DET ER BLANT MENNESKER AT ENSOMHET BLIR TIL

REVIR OSLO
STORGATA 21-23/FOLKETEATERPASSASJEN
17. MARS - 30. APRIL, 2018.

@REVIROSLO
#MITTREVIR

helge ingstad

Det er blitt sagt at Helge Ingstad traff ”tidsånden” med ”Pelsjegerliv”. Det er mulig det. Men ”tidsånd” lyder mer som et lettvint begrep å lene seg på enn en virkelig forklaring. For den ”ånden” som lå til grunn for ”Pelsjegerliv” er ikke mer tidsbestemt enn at den fortsatt lever i beste velgående. En tidsånd som er tidløs.

Vi lar oss også inspirere av Nansen og Amundsen. Men det er én stor forskjell. Det er fortsatt mange som pakker kanoen for å leve som Helge Ingstad. Men det er ingen som pakker sleden for å leve som Fridtjof Nansen eller Roald Amundsen. Våre to største polarhelter inspirerer til å mestre og våge, bryte grenser, sette rekorder og kjempe mot naturkreftene. Helge Ingstad inspirerer til å være i naturen.

halge ingstad vintercamp

Ni til fire-livet var et fengsel

Dette er historien
Helge Ingstad gjorde det bra som advokat i Levanger. Han gjorde det så bra at han fikk klaustrofobi. Tenk om suksess er alt jeg skal oppleve, tenkte han. Tenk om jeg ikke skal få mer ut av livet mitt enn dette?

Oppbruddet
Helge Ingstad solgte advokatpraksisen i 1925 og reiste ut i verden. Kartet han tok med seg var et lommeatlas. I første omgang kom han ikke lenger enn til strandpromenadaen på Rivieraen. På kasinoet i Monte Carlo vant han 50 dollar og kjøpte billett til Mosambik. Det var fortsatt ikke mulig å se konturene av Helge Ingstad slik historien kjenner han. Han angret på afrikabilletten, fikk tilbake pengene, tok Canada-båten i stedet – og fem år senere ble ”Pelsjegerliv” utgitt.

Pelsjegerliv blandt Nord-Kanadas indianere handler ifølge salgsteksten om ”Fire år som pelsjeger i Canadas villmark”. Men det er bare tre år vi får høre om. Første vinteren var en skuffelse og forbigås i stillhet.

helge ingstad portrett

Læremester Hjalmar Dale
De tre siste vintrene tilbragte han i skogene og på tundraen rundt de østre delene av Store Slavesjø. Fortsatt er dette en del av det største villmarksområdet på den nordlige halvkule. Så kan man jo tenke seg hva det var for 90 år siden. Første vinteren var han sammen med nordmannen Hjalmar Dale, som han hadde truffet i Edmonton. Dale hadde tilbragt flere sesonger langs Mackenzie River og var en av de mest erfarne pelsjegerne nordpå. Han skulle bli Ingstads læremester. Med kano og hunder, feller, våpen og ammunisjon reiste de to inn i villmarka, til områder hvor ingen hvit man hadde vært. Når våren kom, var planen å vende tilbake til sivilisasjonen med pelsfangsten. Det var et eventyr. Hvor stor fangsten og fortjenesten ble får vi aldri noe klart begrep om.

 ingstad pelsjegerliv

Respekt for naturfolk
Andre vinteren levde Ingstad sammen med indianerne i området, ”Villren-eterne”. Å leve som en innfødt sammen med ”The Chipewyan people”, som er deres egentlige stammebetegnelse, vitner om en nysgjerrighet og interesse for naturfolk som må ha ligget latent. Men dette ble den vinteren hvor villreinen sviktet. Ingstad sultet og frøs på lik linje med indianerne. Han hadde ingen hemmelig retrettmulighet via nødpeilesender og satelittelefon. På lille juleaften delte åtte mann én rype og en hare. Ingstad lærte ”the hard way”, og hans respekt for naturfolk varte livet ut.

Siste vinteren bodde Ingstad alene med hundene sine i et telt på tundraen. Han fant en liten dal med nok skog til å gi vinterved. Han satte sine feller langs en rute som det tok et par dager å røkte. Denne vinteren var det nok rein, og han overlevde ved hjelp av den kunnskapen han hadde tilegnet seg både sammen med Dale og med ”Villren-eterne”.

Helge Ingstad kom hjem etter fire år og førte i pennen en historie som aldri noen vil kunne gjenoppleve, men som stadig nye generasjoner lever seg inn i.

Skriv med frekkhet og smør godt på
Man blir ikke nødvendigvis en god forfatter fordi om man er en fremragende oppdagelsesreisende. Fridtjof Nansen var begge deler. Helge Ingstad var begge deler. Kanskje fulgte han farens råd da han satte seg ned og forfattet sine villmarksopplevelser: ”Skriv med frekkhet og smør godt på. Nævn at turen blir på 3200 miles og går til egne som ingen hvit mand har set de siste hundre år.” En av hilsningene Ingstad fikk etter sin bokdebut lyder: "De er en mesterlig Iaktaker og Skildrer, og alt underbygger De med Viden. Deres ærbødige Knut Hamsun."

Pelsjegerårene ble et vendepunkt
Livet som pelsjeger på tundraen ble også en viktig erfaring da Helge Ingstad mange år senere begynte å interessere seg for de norrøne bosettingene på Grønland. Der hvor andre hadde funnet en ugjestmild og gold ishavskyst, fant Helge Ingstad et eldorado som bugnet av vilt og fangstmuligheter.

Etter hjemkomsten fra Canada og debuten som forfatter – og påfølgende kjendisstatus, fikk Ingstad jobb som norsk sysselmann på Nordøst Grønland. Norske fangstfolk hadde i 1931 okkupert en bit av Grønland, og kalt det for Eirik Raudes Land. Regjeringen stilte seg bak, og Ingstad skulle altså representere den norske stat ved siden av å drive privat overvintringsfangst. Danskene hadde bragt konflikten inn for den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte rettsaken mens Ingstad var på Grønland. Så lenge han levde var han uenig den avgjørelsen og mente at Nordøst-Grønland skulle ha tilhørt Norge.

Fra Grønland gikk det nesten rett til Svalbard, hvor han var fungerende sysselmann fra 1933 til 1935. Både fra grønlandsoppholdet og Svalbard-årene skrev han to nye bøker. De følger i noen grad samme lest som ”Pelsjegerliv”. Han blander personlige opplevelser med kulturhistorie, politikk og refleksjoner om verden rundt seg.

ingstad grønland

Ingstad Mountain
Sledeturene og dagliglivet med de innfødte på tundraen ble bestemmende for den kursen Ingstad valgte gjennom store deler av livet. Snarere enn villmarkslivet i seg selv, skulle det i ettertiden være interessen for det folket og de kulturene som levde i denne villmarka som ble retningsgivende. Dette førte ham i 1939 til Arizona for å finne ”den glemte apachestammen” i Sierre Madre-fjellene. Og det førte ham til Brooks Range i Alaska i 1949 for å leve sammen med en liten stamme med innlandsinuitter, Nunamiutene. Dette var et lite samfunn som primært levde av villrein. Her kom forskeren og etnografen Helge Ingstad tydeligere fram enn i noe tidligere prosjekt. Ingstad reiste hjem fra Alaska med et stort forskningsmateriale, blant annet båndopptak av sanger og sagn. Noe av det siste Ingstad gjorde før han døde var å systematisere det materialet han satt på, blant annet 141 sanger. Det viste seg at Ingstads lydopptak var den eneste dokumentasjon som er bevart av Nunamiutenes gamle sanger. I 2006 fikk Helge Ingstad et fjell oppkalt etter seg i nærheten av Anaktuvuk Pass, hvor Nunamiut-iuitene bor – Ingstad Mountain”.

Det går et skille ved Helge Ingstad
Helge Ingstad ble født i 1899. Det var det året Carsten Borchgrevink gjennomførte den første planlagte overvintring i Antarktis. Han døde i 2001. Det var det året Børge Ousland gjorde den første solokryssing av Nordpolbassenget. I løpet av de fire årene Ingstad var pelsjeger i Canada døde både Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Han hadde én fot i den gamle, og én i den nye tid. Helge Ingstad var født i ”The golden age of exploration”. Men innen han selv var klar til oppdage verden, var de gyldne årene forbi. Ingstad ble født ”i heltetidens siste time”, som Peter Wessel Zapffe formulerte det til Ingstads 70-års dag.

Kanskje kan man si at Helge Ingstad var den første oppdagelsesreisende som ikke var opptatt av å oppdage. Da han reiste til Canada, ville han oppdage et sted som ikke var oppdaget, bare for å være der. Han tegnet ikke kart. Han plantet ikke flagg. Han satte ikke en eneste rekord. Han var fornøyd med å sitte i skjorteermene og føle seg som en millionær.

Så kan man jo undres over når man egentlig er en oppdager. Må man gjøre oppdagelsene sine kjent, eller er det mulig å være en ”ukjent” oppdager? For ikke å si en hemmelig oppdager? Hva med Hjalmar Dale? Han levde et liv på kryss og tvers av kartets ”unmapped territories”. Enkelte av de strekkene han tilbakela kan få Helge Ingstads utflukter til å minne om en speidergutt-tur. Han gjorde lange reiser gjennom terreng hvor ingen hvit man tidligere hadde vært. Men han fortalte det knapt til noen. ”Oppdaget” han det da?

Dessuten, gjennom alt dette terrenget hadde det for lengst vært folk før både Ingstad og Dale. ”Spor etter indianere overalt”, skriver Ingstad fra tundraen. Hvem er da oppdagerne?

Kunne ”Pelsjegerliv” ha vært skrevet 20 år tidligere? Neppe. 20 år tidligere, i 1911, det var da Roald Amundsen gikk på ski til Sørpolen. ”Saa planter vi dig, du kjære flag, paa Sydpolen.” Heltene måtte oppdage nytt land. Hva med ti år tidligere? Kanskje. Da drev den samme Amundsen og bakset i isen nord for Sibir med ”Maud”. Tiden var i ferd med å gå fra både Amundsen selv og de klassiske polarekspedisjonene. Overvintringsfangsten på Svalbard – den norske pelsjegeren – var i full sving. Det var den for så vidt også i 1911. Daniel Nøis lå i Sassendalen den vinteren. Men fangsttilværelsen hadde ennå ikke fått auraen av eventyr over seg.

pelsjegerliv helge ingstad

Vinland - vikingenes Amerika

Helge Ingstad døde i 2001 og ble begravet på statens regning. Statsminister Jens Stoltenberg holdt tale ved båren. Statsbegravelsen var verken på grunn av pelsjegerlivet eller kampen for norsk suverenitet over Nordøst-Grønland, men skyldtes det Helge Ingstad utrettet etter at han fylte 50. I 1953 reiste han til vestkysten av Grønland sammen med sin arkeolog-kone Anne Stine for å studere ruinene og tuftene etter de norrøne bosettingene der. Spørsmålet om hvor det ble av etterkommerne etter Eirik Raude er et av de store mysteriene i nordisk middelalderhistorie. Det er funnet ruiner etter nesten 600 gårder og flere kirker. Det var her Leiv Eiriksson hadde sitt utgangspunkt da han seilte til Vinland og Nord-Amerika i år 1000. Eller var hele vinlandsferden bare en myte basert på feiltolkning av de gamle sagaene?

Historien om jakten på Leifsbudir – Leiv Eirikssons boplass i Vinland, kan matche en spenningsroman i beste Indiana Jones-stil. Ingstad leste islandske sagaer, studerte både gamle og nye kart, og resonnerte seg fram til reiseruta til Leiv Eiriksson nesten 1000 år tidligere. Men andre var også på sporet. Det oppstod mistenksomhet, sjalusi og intriger med nasjonale overtoner.

anne stine ingstad helge ingstad

Helge sirklet inn L’Anse aux Meadows på nordkysten av Newfoundland, og under ledelse av Anne Stine Ingstad ble det i 1960 satt i gang utgravinger der. Det tok åtte år før arbeidet var ferdig. Men i 1968 ble det uomtvistelig slått fast at Anne Stine og Helge Ingstad hadde funnet tuftene etter en norrøn bosetting. Vikingene hadde vært i Nord-Amerika 500 år før Columbus.

I 1980 fikk L’Anse aux Meadows UNESCO-status som et World Heritage Site, og en flott plakett ved inngangen til anlegget plasserer æren for oppdagelsen hos ekteparet Ingstad.

I januar 2001 kunne Helge overvære kongens avdukning av bystene av han og Anne Stine foran Vikingskipsmuseet i Oslo. Teksten på monumentet lyder ”Anne Stine og Helge Ingstad. De oppdaget vikingenes Amerika”. To måneder senere døde han, 29. mars 2001.

 


ELGSJØEN
Hytta ved Elgsjøen ble med årene et mytisk arnested for eventyrlyst og villmarksopplevelser. Etter hvert oppstod spørsmålet hvor var virkelighetens Elgsjøen? Ingstad selv var ikke i stand til å hjelpe. Elgsjøen finnes ikke navngitt på dagens kart. I 1928 fantes det ikke kart.

Først i 1998 ble hytta til Helge Ingstad og Hjalmar Dale funnet. Jeg var selv med og sirklet inn ruinene som viste seg å ligge delvis under vann, etter at bevere hadde demt opp sjøen. Vi trodde vi gjorde det rette da vi offentliggjorde kartkoordinatene for den historiske hytta. Mange hadde lett etter den. I dag er stedet alt annet enn uberørt. Bålplasser, søppel og norskprodusert tomemballasje preger plassen hvor Helge Ingstad en gang satt med ”min kano, mine garn, min børse og mine hunder”.

For få år siden ble utrolig nok også teltplassen som Ingstad hadde benyttet siste vinteren lokalisert. Nordmennene som fant stedet etter flere års detektiv-virksomhet på tundraen har valgt å hemmeligholde posisjonen etter erfaringene fra Elgsjøen. Det er bedre å beholde stedet som en myte enn som en nedslitt søppelplass.


Bli med i vårt nyhetsbrev