30 Mars, 2018

Tidligere i påsken kom vi over en statusoppdatering på Facebook som mildt sagt satte oss kraftig ut. Snowboarderen Kim Christiansen, tidligere verdensmester, tre ganger OL deltaker og en av snowboardings mest kraftfulle kjørere var tatt i skred, og kunne selv fortelle verden om det. Og fortellingen er noe av det sterkeste vi har lest på lenge. Vi kontaktet Kim og spurte om vi fikk lov til å dele den, dette er en fortelling som kan redde flere liv. Kim overlevde antakelig fordi han er et beist av et menneske, kombinert med en porsjon flaks akkurat denne dagen. Vi er glade det ikke gikk verre, ønsker Kim god bedring videre og takker for å få lov til å dele hans verdifulle erfaring.

Dette er Kim´s historie, i sin helhet:

Til de som lurer, eller som jeg ikke har rukket å svare på sms/messenger.

Den siste uken har vært i overkant tøff og jeg har rett og slett følt meg most. Som en del av min bearbeidelse og refleksjonsprosess ønsker jeg å dele dette. På søndag tok jeg flere dårlige valg som de fleste som har vokst opp i fjellene vet de ikke skal ta.

Jeg ble tatt av skred på et sted man vet man ikke skal være når snøen er som den var, og ved å være alene utelot jeg all mulighet for å bli reddet av andre eller mulighet for å få tilkalt hjelp. Valgene ble tatt fordi jeg hadde bestemt meg for å kjøre et sted før jeg hadde satt meg på heisen, jeg hadde jo tross alt kjørt der dagen før. Jeg var heller ikke mottakelig for å kjenne på magefølelsen eller ta innover meg de andre skredene jeg utløste før jeg kom dit jeg ikke skulle vært, eller følelsen av strukturen på snøen/vindforholdene og temperaturendringen som tilsa at alt annet enn barnebakke og blåpark var idioti.

Jeg var høy på meg selv og følte meg udødelig etter fantastisk kjøring dagen før, og en lang og god fest for å toppe det hele. Jeg var ikke i nærhet av å være skjerpet nok for den type tur jeg hadde i vente.

Rett rundt kl11 droppet jeg inn vindlippen og skulle traversere 30-40 enkle meter for å kjøre urørt perfekt pudder som alle de som fortsatt lå og snorket bare kunne drømme om. Jeg skulle ta turen som en oppvarmingstur og møte opp med resten av gjengen seinere for mer god pudderkjøring og røverhistorier om hvem som hadde gått glipp av de feteste førsteturene fordi de hadde sovnet stående på do på campingen kvelden før.

Skredet gikk nesten umiddelbart jeg fikk lagt trykk på nosen på min Nitro Cannon 183 som normalt sett pløyer gjennom alt, og knuser utfordringer på veien mot målet. Jeg tror vi klarte 10-15meter sammen i horisontal bølgebevegelse før hele partiet slukte oss som en stein i kvikksand. Hele siden løsnet samtidig og satt verden i en bevegelse som er ubeskrivelig.

De 15 meterne jeg og min udødelige Cannon var over med hodet i skredet fikk jeg god oversikt over hvor jeg absolutt ikke måtte bli dratt mot. Veldig få naturlover styrer hvor et snøskred går..... Stupet var i falllinjen til skredet og det var dit jeg var på vei. Når jeg da ble slukt av massene før stupet forsonet jeg meg raskt med at dette var enden på visa, slutten på fortellingen eller kroken på døra. Jeg har sett døden i øynene før, og opplevd store ulykker, men dette var så absolutt og alt håp var ute.

Overlever jeg fallet? Hvem graver meg ut? Vil jeg være bevisst når jeg ligger fastklemt i bunnen? Dette var noen av mange tanker som for gjennom hodet mens snømassene masserte innvollene mine før jeg lukket øynene og skrudde av maskineriet. Nå dør jeg.

Det kan ikke ha tatt mer enn 4-5 sekunder fra jeg ble slukt til jeg plutselig var i fritt fall og armene flagret. Instinktivt krøyp jeg sammen som en ball mens adrenalinet sprutet i høytrykk inn til reseptorene i hjernen og øynene leitet febrilsk etter kjent fastland. Mye tyder på at fallinjen ga meg en flytur på rundt 20 meter før jeg smalt i bakken og ble kastet videre nedover. Snøen i skredet var nå såpass løs at den føyk forbi meg, over meg og under meg som vann. Etter andre smell i bakken dro jeg inn 2-3 småtrær før jeg fikk huket meg fast i et litt større tre med høyre underarm og albue. Beina stor rett ut og brettet ga en ekstra sving på kroppen mens det rykket i skulderen før jeg smalt i bakken.

Snøen fosset videre og jeg lå på ryggen på bakken urørlig mens verden fortsatte i sin fantastiske enorme fasong. Jeg begynte å småle litt før jeg forsto at brystet ikke kunne heves mer enn et par millimeter av gang før det gikk tom for luft. Jeg kikket opp i himmelen og tenkte, er dette mulig? Så tok smertene taket og jeg måtte raskt gjøre inventory sjekk på hva som hang på og hva som var borte. Min elskede Cannon 183 måtte bøte med livet og var knekt i flere deler.

Høyre tommel, håndledd og arm var helt nummen etter å ha fungert som krok på tre stoppet. Rygg og bryst var helt most og kunne knapt brukes til korte pes og leggene føltes veldig rare ut der de satt i snowboard bootsa. Høyre lår føltes ut som noen hadde tatt et baseball-balltre og slått så hardt de kunne rett på låret. Jeg snudde meg rundt for å se om jeg var i fare for mer etterskred men så fort at det som sildret nedover ikke burde gi noe problemer.

Når jeg tar etter telefonen som er innpakket i kortmappe og som ligger i høyre lomme på låret skjønner jeg fort hvorfor det gjør så sabla vondt. Den er knust i 1 million deler og rammen er bøyd rundt noe som kunne vært akkurat et ball tre. Jeg samler tankene noen sekunder før jeg setter meg opp og kikker dit jeg skal. Under meg er det en skrent/stup som jeg på bilde senere har sett er såpass høy at valget ved å prøve å traversere ut var riktig valg.

Jeg er nå ikke lenger uskarp/fyllesyk eller nonsjalant. Jeg er i overlevelsesmodus og har bestemt meg for å komme ned til første hus. Jeg prøver å stå oppreist på brettet men venstre bein responderer ikke og det føles ut som leggen sklir ut hele tiden under kneet. Jeg legger vekt på høyre bein og lar det gjøre jobben. Smerten er helt sinnsyk men jeg vet jeg må opp på brettet for å komme meg ned. Alternativet er så himla dårlig alene i fjellet. Det går smått, men en kombinasjon av stive bein og løse hofter får meg til slutt ned de siste 4-500 meterne. Veien gjennom skogen var et helvete og jeg tillot meg selv ytterst få pauser for å ikke svime av og bli liggende inne i skogen.

Den trofaste Nitro Cannon ble tidvis brukt som både krykke og surfe brett der jeg prøvde å padle meg gjennom snøen med venstre hånd. For hver 3mm utpust jeg tok sa jeg til meg selv at dette skal du klare Kim, dette skal du klare. For hvert steg jeg tok føltes det som foten hang fast i snøen mens kneet gikk videre. Etter rundt 1times tur krabber jeg endelig ut av skogen. Jeg ringer på første hus og legger meg på ryggen. Ingen svar... Jeg er nå så sliten og har hatt et adrenalin maks nivå over en så lang tid at jeg er usikker på om det fortsatt er velfungerende indre organer som klarer å reise opp kroppen for å komme videre til neste hus. Dette skal du klare Kim, dette klarer du repeterer jeg mekanisk på 3mm utpust. Jeg kommer meg opp støtter meg på det knekte brettet og marsjerer som en skjeiv fyllik bort til neste hus. Glede, jeg ser et kjent ansikt, jeg klarte det. Kim du klarte det.

Jeg ligger nå på Ål for etterbehandling etter 5 dager på traumemottaket på Ringerike som gjorde en suveren jobb med å ta i mot en knust mann som tok flere feilaktige valg på en dårlig dag som mirakuløst ikke ble den siste.

Jeg tar med meg mange ettertanker og refleksjoner fra dette som jeg trenger å dele med nærmeste familie og venner, men vil gjerne dele min egen "tilleggs variant" fjellvett regel her som jeg føler treffer bedre enn snu i tide.... For når er det ikke mer tid igjen?

1. Selv om du har bestemt deg, gjør altid ny vurdering ved første anledning, eller spør en venn. Det er bare egoet som skades når man snur. Det lever man fint med.

Det vil sikkert være en stund til jeg klarer å ta inn over meg at jeg overlevde dette. Men i mellomtiden vil bruddene heles, leddbåndene gro og den forbanna lårhøna ser faktisk ut til å bli eldre enn påskehøna. Men alt i alt er jeg i fin form og slår gjerne an en prat over en kaffe i solveggen når jeg kommer til gards.

Kim


Bli med i vårt nyhetsbrev