LYSGLIMT PÅ VIDDA - JAKTEN PÅ STORAURA

I løpet av de siste to ukene har tre av Revirs medarbeidere tilbrakt tid på Nordeuropas største høyfjellsplatå, dette er Olas historie fra Hardangervidda.

VELSIGNET VELSIGNELSE
-Hva ønsker du deg til bursdagen?Spurte hun.

-Ikke annet enn din velsignelse til å dra på den turen til Hardangervidda som jeg har nevnt for deg med ujevne mellomrom det siste halve året, svarte jeg. Velsignelse er viktig når man har unger og trange dager, uten den kan bismaken fort bli for besk dersom man har trumfet for hardt gjennom. Velsignelsen kom, og de neste ukene gjaldt det å ikke avsløre at det eneste man tenker på er turen.

FRA HAVET TIL FJELLET
Jeg er i all hovedsak en saltvanns-fluefisker, så dermed var det nok av research å fordype seg i. Kompisene som har vært der inne i flere år, har stadig vekk prøvd å lokke meg med, med fortellinger om stor, flott, velkondisjonert ørret med blodrødt kjøtt og crisp høstluft. Jeg har lyttet med et halvt øre, men innerst inne visst at det er for skummelt å begi seg ut på innlandsfisket i tillegg til sjøen, det er rett og slett ikke plass til nok et fagområde å få oppheng på for en travel familiefar i livets middagshøyde. Men ettersom våre årlige vårlige Bornholmturer er blitt stadig mer desimerte, jeg faktisk er med og driver en friluftslivsbutikk (må teste utstyr!), og ikke hadde fått noen fisker å skrive hjem om hittil, måtte det bli tur i år.

Fluebeholdningen ble oppgradert og nøye gjennomgått

PAKKET FOR TRIVSEL OG VELVÆRE - OG EN BAGUETTE I BILEN.
Jeg visste at det var en 6-7 timers gåtur inn, og prøvde å pakke sekken lettest mulig for fem dagers opphold. Den endte opp med å veie 30kg, og det var litt for mye skulle det vise seg - de siste kilometerne gikk i ulendt myrterreng uten sti, og det var blytungt, helt på grensen av hva jeg kunne greie. En rask revisjon av sekkens innhold forteller meg at jeg kunne ha skavet vekk 5-6 kg uten større problemer - hovedsakelig fra nærings- og klesbeholdningen. Etter en times vandring kom jeg på at jeg glemte rekebaguetten jeg skulle spise underveis, i bilen. Tanken på at den lå inni der i solsteika dag ut og dag inn, plagde meg med ujevne mellomrom under hele turen.

Det røyna på mot slutten. Skulle ha pakket lettere, ja. Heller ikke optimalt med den baguetten i bilen. Foto: Julien Alary

FISTRALFAVORITTEN
En ting jeg ikke kommer til å bytte ut, er det oppblåsbare tomannsteltet Fistral fra Heimplanet, som mange vil si veier og bygger litt for mye (2,5kg), men som er så lett å sette opp og har så god plass at det veier opp og vel så det. To innganger med romslige vestibyler er helt genialt. Det lumske viddaværet med tidvis kraftig vind og regn var absolutt ingen utfordring - teltet sto fjellstøtt selv om jeg ikke festet bardunsnorene, kun stroppene på bakken. Etter at campen var etablert, rigget vi stengene og tok en liten rekognoseringstur og et par klunker cognac før vi kubbet, ganske så møre og slitne.


Fistral-teltet var ferdig innflyttet lenge før de andre var satt opp.


TREIGT FISKE I TRIST VIND
Den første natten var kald, det var rimfrost på teltet på morrakvisten. Jeg erindret at jeg hadde vært litt kald på nesa, bortsett fra det var det varmt og godt i posen gjennom natten. Kulda og en trist vind fortsatte utover dagen og fisket var meget treigt - det var ingen insekter eller vak å se, og vi hadde kun greid å lure et par småpinner på land da Jules og jeg tuslet mot campen for å spise middag med Thore, sistemann som hadde fisket alene de siste timene.

En slags start.

LETTBEINT GUBBE MED FLOTT KUBBE
Da vi fikk øye på Thore, kom han oss lettbeint, nærmest trippende i møte - med hendene på ryggen. Vi så at han prøvde å skjule en ganske så pen fisk bak der, og det stemte godt. En nydelig kubbe av en hannfisk på 1350 gram hadde hoppet en halvmeter rett i lufta da den tok fluen hans og bydd på en dramatisk fight som heldigvis endte godt. Moralen i gruppa steg umiddelbart mange hakk, og alle gikk lettbeint tilbake til camp og middag.

Thore sprakk ballongen med en flott kubbe.

SURT, VÅTT OG HALVKALDT
Til tross for ganske intenst fiske utover ettermiddagen og kvelden, fikk ingen noe mer å skrive bloggpost om den kvelden. Den andre natta var ikke like kald som den første, men det regnet og blåste til gjengjeld hunder og katter.

BIBIO - VAKFEST. ELLER ...
På fredag morgen lysnet det. Værmeldingen lovet ok vær, og vi bestemte oss for å gå en times tid til et annet område som skulle være bra. På veien dit traff vi på en liten sverming med Bibio - denne store, sagnomsuste hårmyggen som bare svermer hvert tredje år og lager vak-bonanza hvis forholdene ligger til rette. Igjen ble vi veldig lettbeinte og lystige mens vi fantaserte om en fiskedag for historiebøkene. Sjeldent har jeg vært mer oppspilt og forventningsfull da jeg stilte meg opp på min tildelte plass mens de andre gikk videre.

Bibio! Nå blir det vakfest!

«Du trenger ikke binde på Bibio før det begynner å vake», sa de. Det skjedde dessverre ikke. Det kom én eneste stakkar drivende forbi meg i løpet av formiddagen - den store svermingen var avlyst. Hadde de bare vært et par grader varmere! Etter et par resultatløse timer begynte jeg å flytte på meg, den euforiske optimismen var forlengst byttet ut med indignasjon og håpløshet.

FAST FISK - UTRAS PÅ HARDYSNELLA
Men så plutselig, som ut av intet, mens tankene mine var et helt annet sted, og jeg kastet nærmest på autopilot (forøvrig en sinnstilstand som ikke er helt å forakte innimellom), vaket det en fin fisk, head-and-tail, på flua mi. Vet ikke om tilslaget var for brått eller om den bommet, men jeg endte ihvertfall å nappe hele lineriggen i en vas rundt kroppen min. Jeg ryddet kjapt opp i rotet og la ut et nytt kast. Hadde ikke tatt meg tid til å tørke flua, så den gikk under. Da driftet var over, og ingen fisk hadde vaket, var det motstand i lina i det jeg skulle dra inn. Fast fisk! Jeg skjønte fort at dette ikke var nok en stekefisk, den stanget hardt og dro backing.

«Håper virkelig du får et utras på denne Hardysnella» sa Simen, vår nye fiskegærne kollega, før jeg dro. «Det er den beste lyden!» Han hadde rett. Etter en ti minutters fight kunne jeg endelig håve en av de fineste ørretene jeg har sett og fått - en gyllen frue på 1350 gram, akkurat det samme som Thore sin.

So long, høye skuldre

SCANDINAVIAN CUISINE
Stemningen steg i gruppa igjen da jeg kom slentrende med fisken, som ble fortært i lyngen - servert med flatbrød, rømme og vårløk. Det er jo disse øyeblikkene man drømmer om.

Scandinavian cuisine på eksklusiv restaurant

På vei tilbake til campen fikk vi littegrann dekning og fikk sjekket værmeldingen. Den sa sammenhengende regn og mye vind frem til og med søndag, hvor vi hadde planlagt avreise tidlig på morgenen. Det fristet lite å pakke ned i høljregn, og vi ble enige om å sjekke inn på en ubetjent steinhytte i området.

På vei til steinhytta - Å bruke en drybag som vannbeholder var veldig smart - det var et stykke til nærmeste vannkilde fra hytta. Foto: Thore Røstvig

Vi rakk akkurat å innkvartere oss før uværet satte inn.

Et aldri så lite krypinn i steinrøysa. Foto: Julien Alary

VILL I VILLMARKA
Hva gjør man når man er tre mann på ei lita hytte langt inni villmarken? Man drikker opp all alkoholen man har med, man spiller kort, røyker sigg og bryter håndbak. Og går seg vill.

KLIMATISK OG KROPPSLIG UFYSE
På lørdag formiddag var det fremdeles et ufyselig vær, og ufyselig var også våre kroppslige tilstander. Ikke før været lettet litt utpå eftan stakk noen av oss ut for å fiske. Vi fikk en del fisk, mye smått, men til slutt greide vi å lure opp en 800-grammer som ble middag i bua.

Siste økta, siste fisken

BILLAGRET BAGUETTE
Så var det bare å pakke klart til avmarsj på søndag. Vi sto opp klokken 0500 og vandret sammenhengende i 8 timer tilbake, nå med en god del lettere sekker, så det gikk greit. Da vi nærmet oss bilene kom jeg på rekebaguetten som lå og gjæra i bilen. Heldigvis var det ingen skade skjedd, benser-baguetten så like fin ut bortsett fra at agurken var begynt å råtne, og det var ingen lukt i bilen heller.

Takk for en flott tur, dette frister til gjentakelse karer. Da skal vi ha med turstol!

LITT MER MED ENN STRENGT TATT NØDVENDIG
Nedover her får du noen høydepunkter fra oppakningen. Noe kunne nok vært lagt igjen hjemme, men på en tur med trivsel i fokus går det greit å ha med litt for mye enn man strengt tatt trenger. Det jeg altså ikke kommer til å reise uten neste gang er camp-stol, det var et savn.