HELGE INGSTAD - DET BEGYNTE PÅ HARDANGERVIDDA

FOTOUTSTILLING:
HELGE INGSTAD - FOR DET ER BLANT MENNESKER AT ENSOMHET BLIR TIL.
Bilder fra Helge Ingstad Pelsjegerliv-opphold i Canada fra 1926 - 1930

STED:
FINSE 1222

TIDSROM:
04. JUNI 2018 - 30. SEPT. 2018

Alle bildene fra utstillingen er tilgjengelige for salg under her. Bildene er trykket på Hahnemühle FineArt Baryta Satin 300-papir. Dersom man ønsker innrammet bilde må det bestilles her og hentes hos Revir Oslo i Storgata 21-23. 

Det begynte på Hardangervidda
De var omkring 17 år gamle da Helge Ingstad og bestevennen Odd Martens fant ut at de skulle sette seg på toget i Bergen og tilbringe hele sommeren på Hardangervidda. Ingstad fortalte selv hvordan tanken turen oppsto:

“Det var i store frikvarter på Bergen Katedralskole. Bortefter skolegården var alt som vanlig. Liv og leven fra store og små, som fugler sluppet ut av et bur. Jentene drev omkring arm i arm i en slags gyngende rytme, stakk hodene sammen og kniste. Hvordan noen kunne få et slikt muntert sorgløst sinnelag i en skoletid var mer enn jeg kunne forstå som i neste time skulle opp i tysk. Jeg prøvde å finne ett eller annet som jeg kunne glede meg over, men det var ikke lett. Like over meg ruvet det gamle kastanjetreet. Det var noe betryggende kameratslig ved det , den tykke stammen…

Fra skolegårdens eneste innslag av natur var spranget ikke langt til det som hadde opptatt meg sterkt i det siste, nemlig å planlegge sommeren som nå rykket innpå. Hvor kunne jeg finne et vildt landskap med elver og vann hvor ørreten, og særlig digre sugger, glefste om fluen og hvor det ikke var noe tråkk av folk. Svaret kom flytende på en fjøl: Hardangervidda Litt bortenfor meg satt en av mine beste venner, Odd Martens, sønn av “Lange Martens”, en av byens kjente borgere. Jeg regnet han som dårligere på skolen enn jeg, og det var noe oppløftende ved det. Nå satt han der på trappen og stirret sløvt fremfor seg , for hans innstilling til skolelivet var dyster.

-Hei, ropte jeg, og han skvatt til som av en søvn.
-vi drar med telt til Hardangervidda i sommer. Hører du? Hardangervidda!

Han behøvde ikke svare, fjeset hans ble et stort smil. Skoleklokken ringte og gutter og jenter strømmet inn i den svære steinbygningen, og jeg opp i annen etasje, tok plass ved min pult og ventet på min skjebne …”

ET VENDEPUNKT
Hardangervidda ble et vendepunkt. Selv om utferdstrangen hans ennå bare så vidt hadde begynt å spire, var det begynnelsen til det som senere skulle bli det store eventyret. Som gammel tenkte han ofte tilbake på en spesiell kveld ved Tinnhølen etter en vellykket dag med fiskestangen.

“Det urørte fascinerte meg. Noen klar oppfatning av hva disse tankene skulle komme til å bety for mitt liv, hadde jeg ikke, men jeg undres på om det ikke var den kvelden ved Tinnhølen at noe våknet i meg som senere skulle bli bestemmende for mitt liv.”