17 Februar, 2017

Fra 1880 til godt utover etterkrigstiden pekte pilene oppover for de tjuetalls svenske øksesmiene. Så kom motorsagen. Nå produserer de tre gjenværende smiene et begrenset antall håndlagde økser for bevisste forbrukere som verdsetter kvalitet, for ikke å snakke om lukten av tjære, skinn og hickory.

WETTERLINGS I NETTBUTIKKEN

Svenske Wetterlings har laget økser, økseskaft og annet verktøy i Storvik i over hundre år under filosofien, og den tar vi på svensk, ”Man kan egentligen inte äga antika yxsmedjor – de tillhör den gemensamma industrihistorien – men man kan axla ett ansvar att vårda och föra vidare den kunskap som tidigare generationer skapat och som förhoppningsvis kommer att överleva dess vårdare”. Bedriftens ansatte har en felles interesse og et brennende engasjement for tradisjonell økseproduksjon og kultur. Vi unner oss en tur gjennom Wetterlings, og den svenske økseindustriens, historie.



Fra tjue til tre
I Sverige har det funnets et tjuetalls øksesmeder, de fleste ble startet rundt århundreskiftet 1900. I dag er det kun tre igjen. Wetterlings, Gränfors Bruk og Hults Bruk. Wetterlings ble startet i 1880 ved Bäckefors Bruk i Dalsland av Sven Axel Wetterling. I 1882 kom Sven Axels bror Otto hjem fra et flerårig opphold i Amerika der han hadde studert industriell økseproduksjon. Han overtok ansvaret for produksjonen og utviklingen av selskapet. Wetterlings var blant de aller første selskapene i Sverige som laget økser i større antall for salg.

I 1885 flyttet bedriften til Storvik, et knutepunkt for jernbanen og råvareuthenting, og nærhet til vannkraft fra Vallbyelven. Allerede i 1889 ble to gamle vannhjul byttet ut med moderne turbiner, men arbeidet i smien var likevel svært håndtverkspreget, og tre smeder kunne klare en årsproduksjon på ca 20.000 økser.

Da Otto Wetterling døde i 1915 kontaktet Sven Axel kompisen og konkurrenten Magnus Lilieblad som i 1917 overtok Wetterlings øksesmie. I 1919 bosatte han seg i Storvik og startet en ny moderniseringsprosess i økseproduksjonen. Blandt annet anskaffet han en Arboga smipresse som fortsatt er i bruk. I 1933 sysselsatte bedriften seksten personer, og produksjonen var oppe i 108.000 økser og andre produkter. I 1950 overtok Lilieblads nevø Gustav Jungefors (tidligere Johansson) bedriften etter å ha jobbet der i tretti år. Det var gode tider for øksebransjen, skogbruk og vedfyring var omfattende i hele verden. Bedriften vokste, med eksport til blandt annet Argentina og Brasil.



Egen produksjon av skaft
Wetterlings er den eneste av de tre gjenværende svenske økseprodusentene som produserer sine egne skaft. Skaftet er en viktig del av øksen, og gode skaft er vanskelig å lage. I 1971 etablerte de ny skaftfabrikk i direkte tiknytning til øksesmia. Utover søttitallet var det fortsatt gode tider for økseproduksjon, og bedriften produserte i 1974 160.000 økser.

WETTERLINGS I NETTBUTIKKEN

Så kom motorsagen
Utover søttitallet overtok Gustav Jungefors to sønner, Ingvar og Åke, driften av Wetterlings, men da var det slutt på medgangen. En voldsom teknisk utvikling innen skogbruket, først motorsagen og så skogsmaskinene gjorde øksen overflødig for den største kundegruppen; skogsarbeideren. Bortimot svenske 350.000 skogsarbeidere brukte ikke lenger øksa som primærredskap. Tjue produsenter ble redusert til tre på bare noen år. Dette var et globalt fenomen. I USA fantes det rundt 600 økseprodusenter tidlig på nittenhundretallet, nå er det bare en håndfull igjen. Prisene stupte, konkuransen fra lavkostland ble større, og kvaliteten på øksene sank dramatisk.

Et symbol på et gammelt håndtverk
Den siste Jungfors i Wetterlings var Ingvars sønn Lars, han drev bedriften første delen av totusentallet, men i 2007 solgte han Wetterlings til Gabriel Brånby som også eide og drev Gränfors Bruk. I dag sysselsetter Wetterlings ni personer. Øksemakerfaget har tatt et steg tilbake, men kunnskapen og smedhåndtverket ivaretas i bedriften. Unødvendige kjemikalier er bannlyst, maling er i all hovesak tatt bort. Den smidde, umalte øksen står som et symbol på håndtverkerens fagkompetanse, noe som flere og flere ser ut til å verdsette, og som de villige til å betale litt ekstra for.








Bli med i vårt nyhetsbrev