VATNAHALSEN HØYFJELLSHOTELL – SOM SNYTT UT AV EN STEPHEN KING ROMAN

Det er naturligvis fristende å konstruere en spøk rundt det faktum at Vatnahalsen Høyfjellshotell opprinnelig ble bygd som et sanatorium når vi skal fortelle om Revirs splitboard-tur dit i det koronapandemien eksploderte rundt oss vinteren 2020.

LES VÅR INTRODUKSJON TIL SPLITBOARDING HER

BRUK RABATTKODE REVIRSPLIT15 FOR 15% RABATT PÅ ALT SPLITBOARDUTSTYR.

ELLER EN AGATHA CHRISTIE-KRIM
Men, selv om premisset for en vits ligger her et sted sliter vi med å finne det forløsende poenget. Dessuten ble det aldri satt i gang noe sanatoriedrift der, og så vidt vi vet er heller ikke hotellet bygd på en gammel urbefolkningsgravplass – så linken til krim-, eller skrekkfortellinger om skumle hoteller med mørk historie blir kanskje også litt søkt, men vi får se hvor dette tar oss. 

ETABLERT MENS BERGENSBANEN BLE BYGGET
Vatnahalsen som først var et lite bygg i dragestil, den gjeldende arkitekturtrenden på slutten av attenhundretallet, ble satt opp i 1896 av Håkon Philip Fretheim og Sjur B. Heimdal. Hotellet ble raskt svært populært på grunn av byggingen av Bergensbanen som var satt i gang på den tiden. 

Da skinnene fra Bergen nådde Myrdal stasjon ble det straks et populært utfartsted for Bergensfiffen som tok toget til Myrdal og spiste middag på Vatnahalsen. Det kom også folk via den nye anleggsveien opp Flåmsdalen, det er fascinerende å tenke på hva slags yrende liv det kan ha vært der på tampen av attenhundretallet. 

TEKNOLOGISK PIONERBEDRIFT PÅ 820MOH
Livet yrte ikke mindre på Vatnahalsen da Bergensbanen i 1909 nådde Kristiania og åpnet for ordinær trafikk begge veier. Med en oppgradert kapasitet på 115 senger, strøm fra kraftverket i Kjosfonn og innlagt rikstelefon allerede i 1911 må Vatnahalsen Høyfjellshotell ha vært en teknologisk pionerbedrift utover starten på nittenhundretallet der det ligger langt til fjells, 820 meter over havet.

UTRADERT AV TYSKERBRANN
Gjennom mellomkrigstiden fortsatte oppgraderingene og moderniseringen av hotellet, og stedet ble populært langt utover landets grenser. Turister fra både Sverige, Danmark og England har skrevet i gjestebøkene utover trettitallet. Vatnahalsen var en ettertraktet destinasjon sommer som vinter. 

Under krigen ble hotellet okkupert av tyskerne, og allerede i juni 1940 var de nye «leietakerne» uforsiktige med varmen og satte fyr på hele sulamitten. At det var lagret ammunisjon i kjelleren hjalp åpenbart ikke, og hele hotellet brant ned til grunnen. 

SKUMMEL SNØMANN
Det skulle gå et stykke ut på femtitallet før hotellet ble gjenoppbygd og populariteten igjen økte utover etterkrigstiden, seksti-, og søttitallet. Skumleser man historikken over hvem som har eid og drevet hotellet skulle man nesten tro at det har rådet en slags Stephen King-forbannelse over stedet, navn og familier nevnes i fleng.

Men vi finner ingenting nedskrevet om verken Pet Cemetarys eller Native American (eller Norwegian da) burial grounds – heller ingenting om forfattere som har dratt dit for å skrive, og som har møtt skumle tvillinger i gangen,e eller forvillet seg i labyrinter utenfor. Vi så riktignok en forferdelig skummel snømann som sto et stykke unna og observerte oss med skrått blikk, som ingen vedga seg å ha bygget.

FRA VINTERDESTINASJON TIL SYKKELTURISME
Populariteten økte som årene gikk, mye på grunn av innovative reiselivskonsepter som turen «Norway in a Nutshell» – en rundreise med Bergensbanen, buss fra Voss via Stalheim til Gudvangen, båt på Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden, og til sist Flåmsbanen opp til Myrdal.

Det ble også bygd skiheis på slutten av søttitallet, som fortsatt står som ei snublefelle når folk kommer hjem fra tur. Flere av Revirs utskremte hektet sekken i vaieren som henger på tvers av der man traverserer for å komme hjem til den fantastiske middagen etter endt dag i fjellet. Heisen, som ikke i drift kunne nok blitt et fint tautrekk til en liten railpark for kids og ivrige jibbere, men det er jo ikke derfor man drar til Vatnahalsen.

Utover åttitallet kom «kurs-, og konferansetrenden», og på nittitallet ble Rallarvegen populær for syklister med kraftigere dekk på syklene. 

MISFORNØYDE ASYLSØKERE PÅ HØYFJELLSHOTELL
I denne tiden økte populariteten til de større alpinsenter-destinasjonene på bekostning av alle høyfjellshotellene som gradvis forfalt i den norske fjellheimen. Flere av hotellene ble asylmottak der flyktinger ble stuet bort. Og våre faste innvandringskritikere kunne kjefte på alle de utakknemlige asylsøkerne som ikke var fornøyde med å bli innlosjert i våre «luksuriøse» høyfjellsdestinasjoner mens mormor ikke fikk enkeltrom på sjukeheimen.

Det er i hvert fall omtrent slik vi husker, det, men nok om akkurat den betente saken, Vatnahalsen ble så vidt vi vet aldri asylmottak. Men hotellet gikk fra å være en populær helårsdestinasjon med internasjonal schwung gjennom vinteren til at sommersesongen ble den travleste tiden, særlig tilknyttet populariteten til Rallarvegen, cruiseturisme og fjordopplevelser i kombinasjon med Flåmsbanen opp til hotellet. 

DØDSELEGENDE OG VERDENSBERØMT BORDERCOLLIE
Da Revir-crewet ankom høyfjellet med baggene fulle av splitboards og forventningsfull entusiasme om store snømengder midt i en ellers snøfattig vinter var det IT-gründer, bringebærbonde og dødse-legende Petter Andresen fra Oslo – og border collien hans Wiggo, verdenskjent fra en luftig tur ned Austabotntindrenna – som tok i mot oss i resepsjonen på det historiske hotellet. Og vi kunne virkelig ikke håpet på bedre vertskap.

Petter og Wiggo har drevet Vatnahalsen noen år, og gjenoppbygd stedet som en attraktiv og eksotisk vinterdestinasjon for dedikerte topptursentusiaster med tog som eneste mulige tilkomst, enten fra Bergen eller Oslo, eller med Flåmsbanen opp fra Aurlandsfjorden.

EPISKE DAGER
Wiggo og Petter tok Revirteamet med på opplevelser i området rundt hotellet som vi sent vil glemme. Fra episke skogs-run i tregrensa til spennende linjer på varierende snøforhold lenger oppe i høyden.

Snøen var middels ved ankomst, men Petter som tilbringer storparten av tiden sin i disse områdene, fant gull der andre knapt ville funnet gråstein.

Men så kom snøen! Det lavet ned i mengder som både gledet, og skremte – hva med rasfaren? Geitanosi, Broksnosi, Banemesterdalen og Bolledalen nevnes som alternativer for de kommende dagers turer – vi husker ikke hvor vi var, men minnene om isete traverser, bunnløst pudder, windlips, jernbanetunnel-drops og livreddende skredgjerder sitter i.

For ikke å snakke om utsikten mot hotellet og forventningene om den fantastiske middagen, de gode drinkene og det sosiale etter lange dager i fjellet.

FRA EUFORI TIL PANDEMI
Dagene gikk, brett ble testet, kropper utkjørt og hoder rensket for mentale forstyrrelser i møte med utfordringene fjellet kan by fra sin beste og utfordrende side.

Men alt godt tar slutt, og Flåmsbanen de få minuttene fra hotellet opp til Myrdal stasjon mens snøen lavet ned var vemodige, og hjemturen sentimentalt preget av vissheten om snømangelen på det sentrale østlandet, og nyhetene om den innkommende pandemien som skulle dominere resten av året som nettopp var begynt.

TAKK FOR OSS
Vi ser nå fram mot en vinter som antakelig blir ulik alle foregående, men krysser fingrene for at det magiske stedet Vatnahalsen Høyfjellshotell forblir åpent, og drives videre i 120 år til der oppe ved Bergensbanen mellom Finse og Voss et sted, uansett hvem som driver stedet.

Vi på Revir vil i hvert fall takke Petter, Wiggo og resten av vertskapet på Vatnahalsen som tok usedvanlig godt vare på oss fra morgen til kveld. Det var noen dager vi aldri kommer til å glemme, og vi kommer garantert tilbake.