14 min lesetid

Ei av våre beste kunder heter Ingerid, og er 71 år gammel. Denne dama er full av energi og røverhistorier, og skal nå bruke 4-5 uker på å gå Pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. Hun startet turen 8. juni.

Vi på Revir støtter Ingerid og har bidratt med det vi har av gode råd før turen, og underveis. Vi har hjulpet til med valg av utstyr og delt av vår egen turerfaring, og stiller som moralsk støtteapparat under ferden – samtidig som vi får lov å dele Ingerids tanker om turen. Vi skal videreformidle en slags dagbok fra Ingerid.

Scroll deg ned til bunn av siden for å lese fra start. Vi oppdaterer denne artikkelen underveis, med nyeste oppdatering øverst:

 

POST 8, 27. JULI:

For noen få dager siden nådde Ingerid målet sitt – Nidarosdomen i Trondheim. Vi på Revir har vært så heldige å få følge både den indre og ytre reisen til Ingerid før og under turen hennes. Det har vært en fin erfaring for oss å kunne komme med gode råd og erfaringer rundt utstyr og det å være på tur. Vi er jo spesielt begeistret for de nære turene som gir mestring, og her har vi fått følge en ekte reise over tid – og fått oppdateringer på telefon og SMS om hvordan det oppleves å være nettopp Ingerid på vandring. Både oppturer og nedturer. 

Takk for reisen, Ingerid!
Her er siste oppdatering og tanker fra turen, fra Ingerid: 

 
Fra Bønsnes kirke til Nidarosdomen – 67,5 mil.

 

Mandag 26. juli: 
Nå er det på tide å gi noen livstegn… videre refleksjoner fra min vandring – økt 2 langs pilegrimsleden mot Nidarosdomen i Trondheim, faktisk det nordligste hellige mål i verden for pilegrimer. Og jeg undres stadig rundt dette om hva en pilegrim er og kan jeg kalle meg det?! Ordet pilegrim betyr fremmed, og det har jeg så absolutt følt meg som – usikker og fremmed i møte med utfordringer som lå og ventet; hvordan sove på flatseng med andre… umulig (teltet og kjøkken ble lagt igjen p.g.a. vekten, og som gav den trygge friheten jeg hadde i økt 1). Vondter/smerter som kom og gikk, ensomhet, nok mat, rent vann, huggorm, hvor mange mil pr. dag, gnagsårene, støvlene for tunge osv. hvilken hastighet/lengde på skrittene, sekken for tung osv.?? Du verden jeg har vært god på å bekymre meg. Rart jeg kom meg av gårde – og dette som skal «verra kos» i følge støttekontakten Adrian.

Pleie av gnagsår er viktig.


Lunsj i kaldt sommerregn – men mat må man ha.


I skrivende stund er jeg tilbake ved skrivebordet i Oslo og ønsker å dele noen av øyeblikkene fra vandringen videre fra Otta 9. juli – og nådde sannelig Trondheim og Nidarosdomen 23. juli etter cirka 33 mil over fjorten etapper. Det oppleves stort å komme til Nidaros og å ha mestret denne turen, ja både fysisk og psykisk. Jeg er tydelig fylt av utallige opplevelser både langs leden og på overnattingsstedene. Jeg begynner nå å skjønne at selve vandringen langs de cirka 65,7 milene (fra Bønsnes kirke) er selve målet. Nidaroskatedralen en stopp og understrekning. «The camino is your teacher!» sa en venn til meg. Den setningen gav meg stor påminnelse og støtte!

Jeg er nok ikke helt den samme som da jeg startet 8. juni fra Haslum kirke i Bærum. Jeg er i en spennende undring selv etter «målgang». Hva er det da som kommer som viktige minner – foreløpig, fra turen.

Det å bevege seg slik i naturen dag etter dag er uvant. Hvilken dag det var – tiden stod på en merkelig måte stille, samtidig som sansene ble styrket. Jeg ble tettere på naturen og den på meg, jeg ble stadig mer deltager, samtidig som tilstedeværelsen på hvor jeg satte skrittene mine. Å trå over nå ville jo være såå klossete.


Mange små og store broer, og å gå langturen er å måle styrke med seg selv.

 

Det er vanskelig å trekke frem hvilke etapper og hvilke opplevelser/situasjoner som har gjort sterkest inntrykk. Stedene med de forskjellige kulturlandskapene er så egenartet og unike at alle etappene har noe genuint over seg.
Leden over Hadeland og Toten med sin åpenhet og ikke minst langs Mjøsa med Mjøsbrua endelig i sikte var fantastisk. Gudbrandsdalslågen, såå lang og eksotisk sett fra høyt oppe i lia i stedet fra bilvinduet fra E6. Ja takk, jeg ble ofte høy på meg selv jo høyere oppi dalen jeg vandret.

Men Dovre da. De fire-fem dagene over Dovre var nok de etappene som trakk meg mest, samtidig de som jeg grugledet meg mest til. Ferden over Dovrefjell var den mest fryktede i middelalderen. Men igjen, all bekymring forsvant straks jeg kom i gang og startet oppstigningen fra Budsjord pilergrimsgård til Allmannsrøysa, som ligger på det høyeste punktet (1210 moh.) på Kongeveien og videre mot Fokstugu.
Dagen etter var en storslagen etappe mot Hjerkinn – 24,2 km. Pytt pytt, tillit til mestring underveis i vandringen ble stadig større, ja såpass at «det ska værra kos» ble til fakta. Etappene over Dovre og Hjerkinn fikk meg virkelig til å våkne og sanse storheten i det enorme landskapet som lille meg vandret i, og som jeg virkelig opplevde å speile storheten i meg selv – her er en nyoppdaget opplevelse. Ja, som Snåsamannen så tålmodig prøvde å lære alle mennesker han møtte: «Å sjå tegnan i naturen, og sjå storheten i det lille og det lille i storheten. Alt hæng sammen!». Endelig traff det meg også.

Det har vært mange spennende menneskemøter på turen. På Hageseter Turisthytte var et slikt møte 12 juli. Dit kom også fem unge turgåere, de kalte seg Trondheimstraskerne og hadde Nidaros som mål. De hadde store sekker på 20 kg, med telt og egen proviant som var sendt til diverse postkontorer. Vi ble sittende lenge å samtale om turene våre og evig opptatt av utstyret til hverandre; hva slags utstyr, hvordan fungerer det, hva veier det, fjellstøvler i skinn eller GoreTex, hvor mange liter må sekken være, kart på papir eller nettet, tips og råd. Jeg vet ikke hvem som beundret hvem mest for innsatsen siden det var 53 år mellom oss, de årene var jo borte. De var alle fan av Revir og fulgte tett deres hjemmeside – og butikkens valg av utstyr for å ivareta kundenes turopplevelser best mulig.


Fem flotte menn på langtur!

Tidligere den dagen kom jeg forbi en vakker, rennende bekk nedenfor en skråning. I det jeg skulle til å fylle flasken min overrasket jeg en mann som gjorde opp kaffebålet sitt. «Ja nå kom du akkurat til kaffen – den e klar»! Og ja takk, der satt vi og snakket om natur og turer i over en time. Neste tur skal jeg ha med kopp ja, men de dråpene jeg fikk plass til i korken på vannflasken smakte fantastisk.

Kaffemøte på Dovrefjell.


Å ligge på flatseng med syv andre fremmede, svette og slitne vandrere sto som den største utfordringen på turen. Og ja så kom den situasjonen også, det måtte jo skje i løpet av 32 dager på vandring. Det ble en verdifull erfaring. Vi var i samme båt (les: seng) der vi fant frem til madrassene våre, rullet ut soveposene, lette etter diverse i pakkeposene, stelte føttene og endelig samlet oss rundt middagsbordet med de rareste retter kjøpt av tørrmatutvalget på huset. Den som snorket høyest og var flest ganger ute og tisset i løpet av natten var nok meg, derfor valgte jeg madrassen nærmest døren.


Flatseng på Ryphusan.

Møtet med Jonas Strandbakken første kvelden jeg skulle sette opp teltet, ble viktig for resten av turen og la grunnlag for videre vennskap. Jonas viste seg å være visesanger med sterke og rørende budskap. En av låtene laget han til sin pilegrimstur til Nidarosdomen og som han brukte 29 dager på. To av visene fikk jeg heldigvis med meg da vi splittet lag og de bidro til lettere skritt videre da kilometerene ble krevende. Godt med dette nettet der jeg kan hente både musikk og kart.

Vertskapene på alle de forskjellige herbergene var også særdeles gode menneskemøter, de bare visste hvor slitne vi var. Såå godt å bli ivaretatt.

Jeg ønsket å kalle turen mestring og undring siden det var noe av intensjonen. Jeg har vært heldig med hjelp til valg av riktig utstyr til en slik langtur i meget varierende terreng. Og som en hilsen til Revir og alle de ansatte tillot jeg meg å legge en stein på toppen av Allmannrøysa som en symbolsk takk for hjelpen og kunnskapen de øser av med ønske om at kundene deres skal ha fine og trygge opplevelser i naturen. Takk for at dere hadde trua på meg og turen min. Håper jeg kan være til inspirasjon for flere som ønsker å utfordre seg selv og bli kjent med nye sider av sitt potensiale.

En Revir-stein på Allmannrøysa, langs Kongeveien mot Hjerkinn.


Ja takk, jeg tror jeg kan kalle meg en pilegrim, jeg føler meg ikke fremmed lenger når jeg vandrer alene der ute i de enorme naturlandskapene vi har i Norge, ei heller ensom.

En stor og takknemlig klem fra Ingerid Katharina Havig

En velfortjent Pilegrimsvaffel.

 

 

POST 7, 20. JULI:

Lørdag morgen, 10. juli – Ingerid har startet på Pilegrimsleden igjen, etter en liten pause for Joralfs bisettelse. Her er en oppdatering fra starten i forrige uke:

«I skrivende stund sitter jeg på trappen til herberget på Fokstugu fjellstue . Tenk, så er jeg i gang igjen på min vandring mot Nidaros.



Så ble det 14 dager pause fra leden og det var godt og riktig. Føttene var jublende glade og har hatt det bra siden starten fredag 9. juli da jeg ankom Otta . Jeg var litt spent på om dette skulle oppleves som «et ork» å begynne på'n igjen, men nei – gleden og takknemligheten var der straks jeg så første pilegrimsmerke, dog etter en softis, alt for kaloriene og kosen da. Kjenner jeg er opptatt av å få inn nok mat og drikke.

I det hele tatt krever denne turen disiplin, disiplin, disiplin. Og det merkes godt, for stadig mer tilstedeværelse: sove godt om natten, hvile underveis (50 min på og 10 min hvile, noe jeg stadig glemmer), drikke før jeg er tørst, sjekke/lufte føttene, kjenne etter at sekken sitter godt og tyngdepunktet er ca. ved mellomgulvet. Og så var det vekten på sekken da – hele tiden «bli kvitt grammene» under pakkingen . Her har jeg blitt mere kreativ… Stadig stoppe opp å korrigere klær, av og på. Se hvor jeg plasserer skrittene uansett været.



Første som må gjøres når jeg kommer frem – at alt utstyr gis optimal pleie/ivaretakelse til neste dag. Bare det å huske hva som ligger i de forskjellige pakkeposene, det skjer nok ikke før turen er over… Alle disse disiplinene hjelper stadig på økt mestring i selve vandringen dag etter dag i alle slags føreforhold. Men kjenner nå mere trygghet i å gi hele turen nok tid og rom til undringen - å bli mere i ett med naturen og alt den viser meg og det er stadig mer. Alle sansene er liksom mere åpnet - jeg værer lukter, lyder og samspill stadig mer.

Men nå er kl 8:10 og kriblingen etter å gå stiger, jeg skal dog ta sikte på Hjerkinn ca. 24 km – i helt blå himmel. Kjenner jeg har litt puls, nå er det enda mer av vår majestetiske Dovrefjell som venter - på lille meg!

Takk for nydelig stund i kapellet i går – det berørte sterkt, bygget opp av familien på gården av gamle gjenstander, det egensmidde korset av gamle hengsler/beslag berørte dypt.
Takk for denne gode stoppen i herberget – som Ingrid så omsorgsfullt ivaretar i 13. generasjon.



Heldigvis slipper jeg å smøre ski, bare matpakken».

Ingerid – tilbake på leden 🥾

 

  

POST 6, 26. JUNI:

Lørdag ettermiddag, 26. juni (med etterord datert 18. juni, nederst):
«Jeg sitter fortsatt på Sygard Grytting/Harpefoss og filosoferer. Det er godt det. Og det er jeg blitt mye bedre til underveis på pilegrimsleden til Nidaros. 
Men etter stor og nøye vurdering frem og tilbake ønsker jeg å stoppe vandringen idag – gå ut av leden for kortere eller lengre tid. Kanskje er jeg tilbake akkurat her på denne gården, inn på leden og følger de kjærkomne pilegrimsmerkene (som består av kombinasjonen av Olavskorset, et kløverkors og severdighetssymbolet) som loser oss trygt underveis. Lykken for meg har vært bare å gå og å være tilstede underveis, skritt for skritt.
På kartet har jeg gått halvveis, som ble bekreftet på et skilt i går, Nidaros 33 mil. Oj – det var jo fantastisk.
Jeg er både sliten og glad. Men også litt mettet. Mettet av inntrykk på flere måter og det visste jeg ikke noe om på forhånd, bare fysisk krevende, men ikke «psykisk».


Jeg kalte turen mestring og undring. Ja takk, turen består så absolutt av disse to omseggripende begrep. Og på kjøpet har jeg fått mere tilstedeværelse – nettopp gjennom mestringen og undringen har liksom tilstedeværelsen sneket seg inn av seg selv – gratis… he he. Gjennom å finne teltplass, sette opp teltet, lage mat, finne igjen alle tingene i de supre pakkposene… stell av støvler og kropp, tørke utstyr, spise og drikke. Etter klokka, gå 50 min og hvile 10 min. Ikke tid til bok, alt det nevnte tar nesten all tid. Kort sagt være tilstede i gjøren og laden.
Alt dette var jeg forberedt på gjennom litt egenerfaring og samtaler med Revir og folk i andre sportsbutikker.
Ketil sa «ikke gi deg på en dårlig dag», og det følger jeg. Jeg tar pause fordi jeg er mettet av så mange inntrykk som må fordøyes. Bena mine setter også pris på litt pause, de har trofast flyttet meg skritt for skritt.
Og så saver jeg familien min og min trofaste følgesvenn og mann som har fulgt meg nøye på kartet og ivaretatt alle vondtene på mobilen… Ja de kom og gikk litt hele tiden.

I dag hentet jeg opp tre brev fra barnebarna som har ligget og ventet på meg i konvolutten som Turid overrakte for tre uker siden. De har båret meg akkurat dit jeg er idag – 26. juni. Tusen takk – dere er trofaste.
SMS: «Har du husket godteri!!»
Takk for følget til dere alle og til alle i Revir – dere alle har bidratt til at jeg kom de første 33 milene. Takk for råd og hjelp til valg av riktig utstyr som har gjort turen lettere.

Håper jeg med mine små dagbøker kan inspirere mange til å bruke pilegrimsleden, utfordre seg selv til både mestring og undring. Oppleve at jeg er ikke lenger bare en iakttager av naturen men meget viktig deltager. Gjennom de enorme landskapene jeg har vandret i og flotte menneskemøter, har jeg kroppslig opplevd en åndelig dimensjon som har kommet til meg skritt for skritt og fylt meg med ro og takknemlighet. Ja takk, det har vært slitsomme stunder, men hvert skritt har gitt fred i min nyerhvervede tilstedeværelse!
Håper jeg kan være til inspirasjon.

Pilegrimsklem
– Ingerid Katharina Havig




ETTERORD…
Fredag 18. juni om formiddagen hadde jeg en stor opplevelse på leden. Det var etappen fra Gjøvik mot Mjøsbrua.
Plutselig oppdaget jeg en liten, sterk blå sommerfugl på veien en meter foran meg.
Jeg gikk forsiktig mot den – og vips så fløy den en liten bue og satte seg på veien en meter foran meg igjen.
Slik fortsatte sommerfuglen nesten hele bakken.
Var dette et tegn fra Joralf tenkte jeg straks. Han har sagt uttrykkelig til meg: «Du må lær dæ å sjå tegnan Ingerid», og det gjeld alle mennesker. Vi har alle kraften i oss påpekte han ofte!
Familien er så heldige og hatt nær kontakt med Joralf Gjerstad som for de fleste er kjent som Snåsamannen. Han var også med på å redde min mann Rolf for 10 år siden da han ble hasteoperert i 12 timer på selveste 17. mai.
Like etter at sommerfuglen ble borte kom SMS’n med beskjeden om at vår alles avholdte Joralf var død.
Siden Joralf skal begraves på tirsdag 29. juni har vi takket ja til å få delta i avskjeden av vår alles kjære Snåsamann.
Han var et stort menneske med stor oppgave for så mange. Han har også ved sin
gjerning vist oss at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår, men at skaperverket er uendelig kraftfullt og at vi alle har kraften i oss.
Derfor venter de neste 33 milene langs leden til Nidaros på meg, jeg vet!

I takknemlighet til Joralf 🦋
– Ingerid Katharina Havig

 

 

POST 5, 22. JUNI:

Ingerid befinner seg på Tretten – rett nord for Lillehammer, og tar en velfortjent hviledag innendørs etter en lang etappe i går (21. juni), med litt slitne og såre føtter. På Lillehammer møtte hun mannen sin og fikk litt påfyll til sekken, med blant annet favorittjakken sin fra PlusMinusNoll – men da ble sekken akkurat litt for tung. Her er noen tanker om de siste dagene:

«Den forrige uværsdagen, 15. juni – da var det godt å finne en gapahuk ved leden etter syv timer med regn, og få inn varm mat av ypperste smak. Så plutselig kom solen og motstanden mot å sove alene, ja nesten på utstilling, var borte. Det kostet men gav en nydelig opplevelse og ettertraktet hvile. 



Jeg ble veldig rørt over disse støvlene som stod utenfor Skomakerstua som er herberge på leden på Røyselandet, tatt 15. juni, andre etappe.


Kremer til vedlikehold av hud/ ømme muskler, kroppen, føtter og fjellstøvlene… ØKP: Øm og Kjærlig Pleie.
Så er det en vanskelig avskjed – nemlig å sende hjem min elskejakke🥲 Ventile bomullsjakke fra PlusMinusNoll – med fantastisk hette og skjerming for all motvind med tunnelåpningen, herlig bomull og lommer med ventilering. Den har støttet meg i hele opptreningen i vinter og vår. Minner meg om den fjellannorakken jeg hadde på 60-tallet… trygt det.
Nå pause. Kjenner sekken må lettes litt – vel, erfaringer gjøres hele tiden…

Ingerid🌸🥾

 

 

POST 4, 14. JUNI:

«Nettopp ankommet Eina, tøff tur og mye oppover fra Brandbu .
7 timer i regn og sterk vind og svette pga bratt stigning i 8 km.
Regndressen helt fantastisk, hadde en herlig følelse i det krevende været – regn ute og jeg inne. Ble ikke svett med den lure glidelåsen under armene.
Hetten er super å regulere og godt med den lille skjermen, følte ikke at verden ble stengt ute...»
🥾🍀

 

 

POST 3, BREV:

«Etter den første natten – og regnet dundret på teltduken følte jeg meg så liten – ja ensom og enda mer sliten... Da var stunden kommet til å åpne den vanntette og hemmelige konvolutten med hilsener og tegninger fra mine barnebarn.
Konvolutten ble høytidelig overrakt meg tre dager før start med sterke råd: «Denne er til deg mormor, som skal ut på en laaang tur, men du får bare åpne underveis, kanskje en i uka. MEN hvis du sitter i teltet og gråter kan du ta alle brevene på en gang!!»


Soveposen holdt meg heldigvis varm og tørr- jeg måtte jo bare stole på Revir og Bodil, som har rekord i å sove ute i all slags vær – året rundt.
Ordene og tilliten fra barnebarn: IKKE GI DEG, og tryggheten
 soveposen gav, ga meg masse energi og motivasjon til etappe 4 – Granavollen, here I come.

I dag søndag 13., hviledag.»

Ingerid🌸

 

 

POST 2, EN UKE HAR SNART GÅTT:

«Tredje vandredag fra Røye og Skomakerstua. Hviledag ble tatt allerede dag to – og det på Sundvollen hotell, var veldig usikker på om det var nederlag… Smellen såå tidlig da Ingerid. Skjønner nå at toppidrettsfolk blir veldig fokusert på kropp og vondter osv., formen – er den der? Bærer fotsålene mine videre i morgen, eller blir det vannblemmer ut av dette etter hele første turen på vei. Trodde jo jeg skulle vandre på skogbunn gjennom Krokskogen. Scarpa-støvlene fra Revir er supre, men de kan jo ikke bestemme underlaget.


Så ja, takk til deilig middag, nydelig hotellrom og omsorgsfull betjening som berget fotsålene mine, og en flott tur innom Bønsnes kirke. Jeg måtte liksom dit, finne litt mere mening… med denne lange turen.




Kanskje historien om Olav den hellige med følge i båt halvveis over Tyrifjorden, som kom ut for et forferdelig uvær – ba til Gud (hvitekrist) og lovet å bygge en kirke hvis de overlevde. De kom i land og Olav satte opp Bønsnes – et smykke av en kirke.

Denne dagen ble første test av teltet, og da kom regnet. I siste liten all bagasje ombord og det komplette kaos: ut med trekkspillet (liggeunderlaget) og blåse opp luftmadrassen – Thermarest gav god hvile.




Få ut soveposen, behagelig og lekker farge som inviterte til søvn…
Heldigvis plass til sekken ved siden av meg i teltet.
Regnet drønnet på teltduken, oj – holder taket… så spennende og sterk opplevelse av nærkontakt med elementene.
Ja jeg våknet tørr – tusen takk.

Må innrømme at dette var litt krevende, denne første test på å greie ting alene og være helt alene.
Om ikke værguden var på min side så var alt det tekniske og natten positiv.
Og min selvtillit fikk en boost.
Så nå takker jeg for natten og laaang morgengrøt og vandrer videre. Hotellstoppen var litt flau… men klok!
Slike hviledager bør gå inn i fjellreglene – istedet for å snu... enda.

Ingerid❤️
 


 

POST 1, SØNDAG 6. JUNI (FØR START):

«Endelig er starten satt, tirsdag 8. juni, for den lenge planlagte turen. Fra å fantasere om turen er jeg ved målet – nemlig å gå alene med alt jeg eier og har på ryggen, fra Bærum til Trondheim og Nidarosdomen.

Målet er selve turen: lære å stole på meg selv, klare å gi meg hen til eventyret ved å gi slipp på kontroll. Klare/orke kiloene på ryggen i all slags vær og sist men ikke minst: å bære/møte hele meg selv i vandringen i 4-5 uker alene.
Å nå dette målet er jo håpet og ønsket med turen. Svarene kommer underveis. Fjellregelen «Ingen skam å snu» må jeg ha med i sidelommen på den nye sekken som jeg er blitt glad i.

I dag er dagen for alvorsfasen – å tømme sekken for treningskiloene og fylle den med nøkteren og riktig pakking.
Det er på tide i forlate Revir’et – som trygt og omsorgsfullt har hjulpet meg med forberedelser til turen. Tatt av meg bekymringer, gitt meg veiledning til valg av godt og nøkternt utstyr. De har øst gratis av råd og tips fra generasjoner tilbake og ikke minst knyttet opp til nytt og fantastisk utstyr. Telt på 999 g osv.
Kanskje blir det 1 kilo for mye med kaffe og kaffefilter?
«Men det ska jo værra kos Ingerid» sitat @adrianbjoerge, støttekontakten i Revir.
Den kommentaren har båret meg allerede – gjennom treningsturene.
Det er min visjon for turen – mye av sjelen vil nok ligge i de koppene underveis...

Hilsen Ingerid, søndag 6. juni