2 min lesetid
Revir-ambassadør Line Aasland satte seg et mål under sin ekspedisjon i Canada: Hun skulle kjøre hundeløp.
Bare fire måneder senere sto hun på startstreken i Mush Synnfjell, klar for sitt første løp i 120 km-klassen. Her er hennes reisebrev fra et eventyr fylt med hundekrefter, kulde og en ubeskrivelig mestringsfølelse.
Forberedelsene – trening, utstyr og testing
«Før løpet var det mye trening, både for å bli kjent med hundene, men også for å teste utstyret og forberede seg på hva som kunne vente oss på fjellet,» forteller Line.
På hundekjøringsløp er det en rekke obligatoriske ting som må være med i sleden:
✅ Snøspade
✅ Øks eller stor kniv
✅ Vintersovepose
✅ Vindsekk eller telt
✅ Liggeunderlag
✅ Vannkoker som tar 0,5 l per hund i spannet
✅ Rødsprit minst 1 liter
✅ Fyrstikker
✅ Hodelykt
✅ Ekstra bekledning
✅ Nødfor 0,5 kilo per hund
✅ Nødproviant til kjører
Alt utstyret ble testet i forkant for å sikre at det fungerte i kulden, men også for å bli kjent med det i tilfelle det skulle bli nødvendig å bruke underveis.
Starten – en nervepirrende fellesstart
Løpet startet med fellesstart, hvor alle hundespannene satte av gårde samtidig fra startstolpene. «Det var både nervepirrende og spennende,» sier Line. Hundene fant raskt et jevnt tempo, og den første etappen gikk veldig fint.
Med 10–15 minusgrader og strålende sol var forholdene perfekte. På vei inn mot sjekkpunkt fikk de til og med en vakker solnedgang over fjellet – en magisk opplevelse.
Sjekkpunkt: Hvile og omsorg for hundene
Etter seks mil var det obligatorisk tre timers hvile på sjekkpunkt. «Da vi kom fram, festet jeg spannet i snøanker både foran og bak sleden, festet hundene til wirenakkeliner, tok av potesokker, la ut halm de kunne hvile på, fôret dem, satte på dekken og sjekket at alle hadde det bra.»
Mens hundene hvilte, fikk Line selv i seg litt mat og samlet krefter før andre etappe.
Andre etappe – siste innspurt mot mål
Da hvilen var over, var det bare å pakke sammen utstyret, sette på nye potesokker, ta av dekken og legge ut på de siste seks milene. Hundene holdt et godt tempo hele veien, og i oppoverbakkene løp Line sammen med dem både for å holde varmen og for å hjelpe til.
Ved målstreken ventet en fantastisk heiagjeng med flagg. «Det var utrolig stas å ha gjennomført løpet sammen med hundene. Det er de som skal ha den største takken for jobben de har gjort!» sier hun.
En stor takk – og et nytt mål i sikte?
Line retter også en stor takk til Team Raske Poter, som gjorde det hele mulig. «De har stilt opp med hundeløyper, lånt ut hunder og hjulpet meg både før, under og etter løpet. Evig takknemlig!»
Å kjøre hundeløp var et mål hun satte seg på ekspedisjonen i Canada, og bare fire måneder senere var det gjennomført. «Alt er mulig, bare man jobber målrettet mot det man ønsker!»
Og om dette ga mersmak?
«Ja, uten tvil!» 😄
Vi sender stadig ut gode tilbud, nyheter og inspirasjon fra magasinet.