HUGGORM - HEFTIG FOR HUNDEN

Hunder er nysgjerrige dyr og det kan bli skjebnesvangert i møte med huggorm. For valpen Sally og trekkunden Bror gikk det bra. Lorus var ikke like heldig.

Publisert i Hundekjøring nr. 3 2011. Av Monica Celius og Svein Stueland (veterinær ved Evidensia Nannestad og Gjerdrum Dyreklinikk).

HUGGORM I HAGEN
Schæfervalpen Sally kom inn på klinikken med abnormt stort hode og smale øyne på grunn av hevelsen i snutepartiet. «Elefanthode» hadde eieren sagt på telefonen. Diagnosen var grei: Eier hadde hørt et hyl, og sett at hunden trakk seg unna en hoggorm i hagen for 30 minutter siden. Symptomene på forgiftning kom fort.

Valpen var ustø i bevegelsene, og hang med hodet på undersøkelsesbordet. Forvirret kikket hun opp på menneskene rundt seg, og akkurat som eieren virket Sally engstelig for hvordan dette skulle gå. Valpen ble lagt inn for overvåkning, intravenøs væskebehandling og annen nødvendig medisinering. 

Valpen Sally etter et ublidt møte med en huggorm.

 FORGIFTET ELLER IKKE
I Norge har vi kun én giftig orm, nemlig huggormen (Vipera berus). Hvert år fører huggormbitt til alvorlige forgiftninger hos hund. Huggormen har en gift som er en blanding av ulike enzymer. Giften har flere funksjoner. Den skal brukes til å drepe byttet og hjelpe til å fordøye maten.

Giften virker først og fremst på blodet og blodkarene. Blodcellene ødelegges og små blodkar (kapillærer)-går i stykker slik at væske lekker ut i vevet. Enzymene i giften og vevskadene gir en kraftig betennelsesreaksjon som fører til at det blir frigitt kroppens egne stoffer (for eksempel- histamin og bradykinin) som kan forverre skadene på blodkarene. Dette kan lede til blodtrykksfall og sjokk. Giften kan dessuten ha direkte giftig effekt på lever, nyrer, hjerte og fordøyelsesystemet.

Hunder blir ofte bitt i nese og hode, men bitt i ben forekommer også. Det er ikke alltid at det blir sprøytet inn gift ved bitt, og mengden av gift kan også variere. Direkte etter et huggormbitt er det vanskelig å bedømme om det har skjedd noen giftoverføring og i hvilken grad.

DØDE ETTER BITT
Hundeeier Steinar Wall mistet halvparten av sitt 2-spann etter at Lorus ble bitt av huggorm, og døde et snaut døgn senere.

På diskusjonforumet Postlista for hundekjørere, skriver Wall følgende (noe forkortet):

– Meningen var at vi skulle på en ukestur på Skrim og vi ruslet rundt et vann da hunden plutselig skvatt ut til siden og begynte å småhalte på det ene bakbenet. Nei, ikke orm! tenkte jeg. Vi stoppet og jeg sjekket beinet, og han virket tydelig irritert på oversiden av poten, og det var samtidig en del blod. Vi ruslet rolig noen minutter til før han stoppet helt opp og hylte gjentatte ganger ,og til slutt la han seg ned og ville ikke gå videre. Etter en halvtime var han ikke i stand til å gå mer, og ble båret frem til stien. Vi slo leir og ringte tre veterinærer som trodde det samme som meg: Et huggormbitt vil ikke blø så mye, men de ville ikke utelukke noe uten selv å ha sett hunden. Vi ga han smertestillende og penicillin.

Men utover natten ble Lorus stadig dårligere. Etter en våkenatt måtte Wall bære han på ryggen en drøy time, før de kom til bilen. Han var tydelig kvalm, slapp, og såret blødde og væsket. Wall forteller videre:

– Hos veterinæren ble han kontrollert og de tok røntgen. Siden det fortsatt blødde trodde heller ikke veterinærene at det var huggormbitt, men utelukket ingenting. Lorus ble lagt på væske og fikk mer smertestillende. Vi trodde alle at dette skulle gå greit, og jeg ble sendt hjem med beskjed om å komme og hente ham senere på ettermiddagen, de skulle være med han og de skulle massere benet og hevelsen. Det var vondt å gå fra ham. Noen timer senere fikk jeg den tristeste beskjed: Hunden klarte seg ikke. De hadde tatt blodprøver som viste at lever og nyrer ikke hadde det helt greit,og hjertet stoppet plutselig å slå. Den mest nærliggende årsak var derfor huggormbitt.

OPPSØK HJELP SÅ FORT SOM MULIG
Hunder som først ikke er påvirket, kan senere vise symptom i løpet det første døgnet. Hvis hunden er forgiftet er det veldig viktig å starte med behandling så raskt som mulig, og derfor anbefaler veterinærer å oppsøke hjelp snarest etter bittet.

Etter et huggormbitt er det viktig å holde hunden så rolig som mulig siden muskelaktivitet kan framskynde spredning av gift fra bittstedet. Hvis du kan, skal hunden bæres helt til veterinæren.

Dersom hunden er for stor til det, skal den gå rolig i bånd. All manipulasjon av bittstedet (bandasje, kjøling osv.) frarådes. Hvis du har mulighet, ring veterinæren og fortell at dere er på vei.

UENIGHET OM KORTISON
Det har vært vanlig at eieren selv gir kortisontabletter (prednisolon) til hunden ved huggormbitt. Vitenskaplige bevis både for og imot kortison umiddelbart etter et huggormbitt mangler imidlertid, og avgjørelsen om å gi kortison eller ikke, er basert på antagelser.

Å rutinemessig gi kortison ved akutt mistanke om et huggormbitt er ikke aktuelt, men det finnes situasjoner der medisinen kan overveies. Ved lang reisevei (fjell, sjø og lignende), kan kortison være eneste behandling å bruke for eventuelt å dempe av effektene av kroppens egne substanser (for eksempel histamin og bradykinin) som frigjøres.

Skadelige følger av betennelsen som oppstår etter bittet, kan også muligens påvirkes. Kortison kan i tillegg minske smerte og bedre hundens allmenntilstand noe. Fordelen er en behageligere reise, men ulempen er at hunden kan bevege seg mer. Hvis du som dyreeier gir hunden akuttkortison, må ikke denne behandlingen utsette veterinærbesøket.

Hos veterinæren undersøkes hunden, og ofte anbefaler de en blodprøve for å vurdere skader på indre organ. Væskebehandling og smertelindring settes inn i tillegg til annen nødvendig behandling, og hunden følges opp med jevnlige kontroller etter bittet.

BROR TOK SISTE STIKK
Tidligere hundekjører Kjetil Svanemyr forteller at alaska huskyen Bror fikk en ny «look» i anledning våren, og forklaringen var antakelig et hoggormbitt. På bloggen djiihaa.com, skriver Svanemyr:

– Forandring fryder heter det, men Bror satte ikke særlig pris på forvandlingen, i hvert fall ikke smertene som fulgte med. Det startet med en liten utposning under kjeven og utviklet seg snart til en hevelse som omfattet hele snutepartiet.

Svanemyr tok ikke med Bror til dyrlegen umiddelbart, fordi han så ut til å være i god form. Men etterhvert ble hunden sjaber (kastet opp og virket svært dårlig), og det bar til veterinæren. En stund lurte Svanemyr faktisk på om det kom til å gå bra. Men det gjorde det heldigvis, og allerede den andre dagen var Bror på bedringens vei, og fire dager etter var han med på treningstur.

Også behandlingen av valpen Sally, som ble tatt inn hos veterinærene på Nannestad, hadde  ønsket effekt; hun reiste hjem igjen i mye bedre form. Selv om valpen neppe skjønte at veterinærbesøket var en direkte konsekvens av hoggormbittet hun fikk i leppa tidligere på dagen, så vil Sally forhåpentligvis være mer forsiktig neste gang hun ser en huggorm.

Malo ble dobbelt så stor i snuta etter et huggormbitt. Malo ble seg selv igjen uten behandling.