HEMMELIGE HYTTER

Hemmelige hytter ligger skjult i skoger og fjell over hele landet. Turfolk, jegere og fiskere, uteliggere og motstandsmenn har alle bygd der ingen andre går.

LES OGSÅ OM TREHYTTA I TESSUNGDALEN

STORT SETT GODE MINNER
Jeg har alltid bygd "hemmelige" hytter, i hvert fall som barn og gjennom hele ungdomstiden. Mellom to stoler hos mormor, i krattet bak huset, under skateboardrampen, i de nedlagte bussgarasjene borti gata, oppi trærne, til skogs. Hemmelige steder bare vi gutta kjente til, steder der selve livet ble utforsket. Og ikke bare de sunne sidene av det.

Nå i ettertid er det først og fremst de gode minnene som dukker opp. Og det gjør de i rikt monn når jeg leser den nyutgitte boka Hemmelige hytter av Marius Nergård Pettersen.

FOR ALLE SOM NOENGANG HAR GJEMT SEG BORT
Boka gir et nært innblikk i en del av Norge som aldri tidligere er grundig beskrevet: de hemmelige hyttene. Hemmelige hytter ligger skjult i skoger og fjell over hele landet. Turfolk, jegere og fiskere, uteliggere og motstandsmenn har alle bygd der ingen andre går.

Dette er lesestoff for alle som noen gang har gjemt seg vekk fra verden. Under dyna med hodelykt, alene i trehytta, i en gapahuk, sammen med kompiser i en bortgjemt hule der man får være i fred.

Her er et utdrag fra starten av boka:

TAKET I SKOGEN
I min familie forteller vi historier om igjen. Andre familier løser kanskje verdensproblemer, diskuterer økonomi, politikk eller vitenskapens siste fremskritt, baksnakker naboene eller holder kjeft. Alt det er greit. Alle familier har sine særtrekk. Og i min forteller vi altså historier om igjen. Alltid med en innlevelse som om vi aldri har fortalt eller hørt dem før, med de samme ordene og trykk på de samme stavelsene som ved tidligere gjenfortellinger.

GODT GJEMT
En av historiene tilhører onkelen min og farmor. Den er fra en sommerdag i skogene vest for bygda jeg senere skulle vokse opp i. Denne dagen tidlig på 1960-tallet er farmor fremdeles den fineste dama hjemme i gata og onkelen min i slutten av tenårene. Nå er de her, mor og sønn på tur. Det er fuglesang og solskinn over myrer og trær.

Plutselig stopper onkel og snur seg mot farmor.
- Kan du se hytta? spør han.
- Er vi fremme? Er den her? sier farmor og kikker seg rundt. Hun ser bare gran og blåbærlyng. Ikke en sti, ikke en knekt grein.

- Nei. Her er det ingen hytte, sier hun.
- Er du sikker på det? Ja. Jeg kan i hvert fall ikke se den.

Jeg forestiller meg alltid hvordan onkelen min smiler, før han peker ned mot føttene til farmor og sier:

- Mamma. Du står på hyttetaket.

Over femti år senere reiser forfatter og fotograf Marius Nergård Pettersen ut på leting etter gjemte hytter. Ikke for å avsløre dem, men for å møte menneskene og fortelle historiene bak dem. Han vil dokumentere en del av norsk kultur som er så skjult at nesten ingen vet om den. Samtidig realiserer han en gammel drøm, guttedrømmen om å bygge en hemmelig hytte selv.